Runa i Quebec

La fin.

2009-07-10T15:55:00.000-07:00

Det var det. I morgen reiser jeg hjem. Nå skal jeg prøve å pakke. Jeg har en koffert, en hockeybag og utrolig mange ting å fylle dem opp med. Bildet er av meg og Raphaël, en fra Quebec som har vært på utveksling i Norge, på metroen i Montreal. Haha.
Vi sees snart! À très bientôt!

upd8z.

2009-06-22T14:16:00.000-07:00

Jeg har det veldig fint for tiden. Det er masse gøy som skjer og jeg skulle ønske jeg kunne bli her for alltid. Samtidig savner jeg venner, familie og Bergen by.

Jeg er veldig glad i min nye familie. Jeg har en mor, en far og tre søstre: Mathilde som er tolv år, Paule som er sytten og Lea som snart blir nitten. Vi bor i en forstad til Montreal som heter Beaconsfield. Men egentlig bor vi nærmere landsbyen Pointe-Claire. Vi bor helt vest på l'île-de-Montréal og det er veldig engelsk her. Alle kaller denne delen av øyen for West-Island og hvis du går i en butikk er sannsynligheten stor for at de snakker engelsk til deg. I alle fall. Det er veldig koselig her. Veldig grønt, mye trær og et lite vann rett ved. Dessuten har de verdens beste iskrembar i landsbyen, Wild Willy's, hvor du kan spise is med masse rare smaker som f.eks play-doh, sukkerspinn, ostekake eller øl. Veldig sjarmerende.

En liten oppsummering av hva jeg har gjort på i det siste:
Forrige torsdag var jeg på en fest på l'Île-Perrot, stedet hvor jeg bodde før. Fredag morgen tok jeg toget til Beaconsfield, der jeg bor nå, og gikk på skolen for å ta franskeksamen. Om kvelden gikk jeg på en konsert i Montreal sammen med Paule og hennes venninne Sophie. Det var et lokalt band som het Chinatown. Det var en bra konsert, vi danset og hadde det gøy. Lørdag dro vi inn til Montreal igjen for å se fyrverkeri! Hver lørdag gjennom hele sommeren er det fyrverkerikonkurranse. Jeg er glad i fyrverkeri, så det var kjekt. Etterpå gikk vi på Vinyl, en hyggelig bar med store sofaer og elektronikamusikk, sammen med Paule, Lea og vennene deres. Søndag kom Ícaro, en utvekslingselev fra Brasil, på besøk for å få sett Montreal. Han sov over her og hele søndag og mandag gikk vi rundt i byen. Tirsdag tok jeg engelskeksamen og etterpå var jeg i Montreal med min venn Jules. Mens jeg ventet på Jules på metrostasjonen Berri-UQAM møtte jeg tilfeldigvis på Sabrina. Hun ble like gjerne med oss. Det var hyggelig. Vi gikk på Urban Outfitters, for Jules skulle kjøpe seg t-skjorter. Sabrina og meg slappet av i sofaen der og hørte på Amy Winehouse. Etterpå gikk Sabrina for å møte noen venner. Meg og Jules spiste middag på Patati Patata, verdens herligste potetkafé på Rue St-Laurent. Jeg tok en poutine (se innlegget om mat) med grønnsaker. Det var den beste poutinen jeg har spist. Etterpå gikk vi ned Rue Duluth som var en veldig fin gate. Alt er fint i Montreal, virkelig. Vi gikk i Parc Lafontaine og møtte på noen venner av Jules. Så tok jeg bussen hjem til Beaconsfield og så begynnelsen av en film om Dalai Lama sammen med Paule og Lea. Dagen etter kom Asmus, utvekslingsstudent fra Danmark, på dagstur til Montreal. Så jeg møtte ham og viste rundt litt. Vi gikk litt på Mont-Royal, Rue St-Laurent, Rue Ste-Catherine, Quartier Latin, osv. Torsdag var det matematikkeksamen (veldig enkelt, med svaralternativer og det hele!). Etterpå dro jeg til Montreal med min venninne Emilie. Hun viste meg Mile End, som tilsvarer Grünerløkka i Oslo litt. Veldig fint strøk! Vi gikk på koselige kafeer og fine fripperier som solgte vintage og design fra Montreal. Etterpå gikk vi på besøk til en venn av Emilie som heter Richard, men som de kaller Dix. Han lagde pasta til oss i sin veldig fine leilighet. Så kom Sabrina på besøk. Vi hørte på litt jazz og litt på Mc Hammer. Om kvelden spilte Emilie og Dix en konsert med bandet sitt, Darling Ghost (www.myspace.com/darlinghost). Det var utrolig fint! Emilie spilte tverrfløyte, Dix spilte Cello, Sheena spilte piano og sang også var det en som spilte trommer. Vidunderlig fin konsert. Jeg sov over hos Dix og om morgenen gikk jeg rundt i Montreal for å prøve å finne smykker og sånt som jeg kunne gå med på ballet. Jeg dro hjem til Beaconsfield. Paule og meg forberedte oss til ballet, vi gikk til frisøren og ble veldig fine. Cameron, min date for ballet, kom over og vi dro til hotell "Le Crystal" hvor ballet skulle holdes. Ballet var kjekt, men det var ikke så spesielt. Jeg trodde det skulle være veldig stort, siden de bare har et ball her, og alle kjøper seg kjoler til flere tusen og tar manikyr, pedikyr, profesjonell sminke, limo og det hele. Det er blåst veldig opp. Etterpå dro vi på "l'après-bal" hos en i klassen til Paule. Det var kjekt! Mye gøyere enn ballet, syntes jeg. I fire-tiden tok vi en taxi for å komme oss til et annet "after-party" som visstnok skulle være større. Men da var jeg så trøtt at vi tok en taxi hjem ikke lenge etter. Lørdag pakket vi sekken og dro på camping med venninnegjengen til Paule. Hele helgen sov vi i telt, ble stukket av mygg, spiste chips, solte oss på stranden og grillet marshmallows på bålet. Det var veldig hyggelig, men det er godt å komme tilbake og hvile ut. Denne uken er det la St-Jean, som er quebecernes 17. mai (med 16. mai som hører til), graduation på den gamle skolen min og snart skal jeg med Cameron på hans ball. Det går fort unna og jeg har det veldig gøy! Håper dere alle har det fint der hjemme også! Jeg gleder meg veldig til å se dere igjen! Klemmer fra Runa.

Changement

2009-06-14T06:36:00.000-07:00

Ny familie, ny adresse.

22 Glendale
Beaconsfield, QC
H9W 5P5

Boston

2009-05-20T06:24:00.001-07:00

8.-10. mai dro til Boston med afs-komiteen i Trois-Rivières. Det var en kjempefin by. Vi hadde en fin tur. Det var veldig kjekt å være med de andre utvekslingselevene!

Bilder:

Le 8-10 mai je suis allée à Boston avec le comité d’AFS de Trois-Rivières. C’était une très belle ville. On a eu un beau voyage. C’était plaisant d’être avec les autres étudiants d’échange!

Photos:

Chiara fra Italia og Mariana fra Brasil/Bolivia spiser sjømat. Chiara d'Italie et Mariana de Brésil/Bolivie mangent des fruits de mer.

Vi var på guidet tur i Beacon Hill. On a fait un tour guidé à Beacon Hill.
Harvard University

Marble House

Toronto

2009-05-13T07:38:00.000-07:00

For ikke så lenge siden var jeg på tur til Toronto med AFS en helg. Det var utrolig gøy, mest pga alle de fantastiske utvekslingsstudentene jeg fikk møte! Vi tok bussen ned på lørdagen. Det var en lang tur, men det var veldig kjekt! Da vi kom frem spiste vi middag på Hard Rock Cafe og så gikk vi for å se musikalen We Will Rock You, basert på musikken til Queen. Det var morsomt, veldig god stemning i salen! Særlig hver gang det var en vits om Quebec og fransk Canada. Dagen etter dro vi for å se en IMAX film og Niagara Falls. Det var flott og været var kjempefint. Om kvelden var vi på Playdium, et arkadested. Så spiste vi en veldig god middag og dro tilbake på hotellet. Mandag dro vi til CN tower som er et veldig høyt tårn. Vi tok heisen opp og fra toppen kunne vi se utover hele Toronto. Etterpå fikk vi gå litt rundt på et kjøpesenter som heter Eaton Centre og så tok vi bussen tilbake. En veldig koselig helg!

Il n’y a pas longtemps je suis allée á Toronto avec AFS une fin de semaine. C’était tellement le fun, surtout grâce á tous les étudiants échanges merveilleux que j’ai rencontré! On est allé en autobus le samedi. C’était longue un peu, mais c’était chouette! Quand nous sommes arrivés on est allé à Hard Rock Café pour manger souper et après on est allé voir le spectacle We Will Rock You, basé de la musique de Queen. C’était drôle, l’atmosphère dans l’audience était très bon! Particulièrement chaque fois il y avait une blague sur le Quebec et le Canada francais. Le lendemain on a vu un film IMAX et les chutes du Niagara. C’était impressionant et il faisait très beau dehor. Le soir on est allé à Playdium pour jouer de l’arcade. Après ca on a mangé un très bon souper et on est retourné à l’hôtel. Lundi nous sommes allés à le Tour CN, un tour qui est très haut. Après on est allé au centre d ‘achat « Eaton Centre » et on a retourné avec les autobus. Une fin de semaine formidable !

Yann Tiersen

2009-04-21T08:19:00.000-07:00

Lørdag 18. april var jeg på Club Soda sammen med Hélène (afs-frivillig), Amélie (vertssøsteren til Nicole fra Chile) og vennene hennes for å se Yann Tiersen spille en konsert!

Det var en veldig hyggelig dag! Amélie, Sabrina og jeg dro først til Sabrinas ”residens” (hybelleilighet ved siden av skolen). Den var kjempefin! Beautiful! Vi ventet på at de andre skulle komme og så gikk vi på en utrolig koselig tibetansk restaurant for å spise middag sammen med Hélène. Jeg hadde aldri spist tibetansk mat før, men det var veldig godt! Selv om jeg strevde litt med å spise salat med spisepinner. Ha ha.

Det første oppvarmingsbandet var Asobi Seksu fra New York. Det var ok. Så spilte Coeur de Pirate, en 19 år gammel jente fra Québec som spiller piano og synger. Hun er litt søt. Til slutt kom endelig Yann Tiersen på scenen! Det var en fin konsert, selv om jeg skulle ønske han hadde spilt litt mer på fiolinen og pianoet sitt. Han avsluttet med en sang fra Den fabelaktige Amélie fra Montmartre, så da var alle hjerter glade.

Samedi le 18 avril je suis allée au Club Soda avec Hélène (bénévole d’afs), Amélie (la soeur d’accueil de Nicole de Chili) et ses amies pour voir le concert de Yann Tiersen!

C’était une journée très plaisante! Amélie, Sabrina et moi sont allées à la résidence de Sabrina. C’était tellement beau! Beautiful! On a attendu pour les autres et après on est allée á un restaurant tibetain pour manger souper avec Hélène. J’avait jamais mangé la nourriture tibetain avant, mais c’était tellement bon! Même si j’avait un peu misère de manger ma salade avec des baguettes. Ha ha.

Le concert était ouvert par Asobi Seksu de New York. C’était correct. Après ca c’était Coeur de Pirate, une fille québécois de 19 ans qui joue le piano et chante. Elle est jolie. Finalement Yann Tiersen est venu sur la scène! C’était un beau concert, même si j’aurais préféré s’il avait joué plus du violon et du piano. Il a terminé avec une chanson de Le Fabuleux Destin D’Amélie Poulain et tout le monde était content.

Saturday April 18 I went to Club Soda with Hélène (volunteer from AFS), Amélie (the host sister of Nicole from Chili) and her friends to see the Yann Tiersen concert!

It was a wonderful day! Amélie, Sabrina and I went to Sabrina’s residence. What a beautiful place! We waited for the others to come and then we went to a Tibetan restaurant to eat dinner with Hélène. I’d never eaten Tibetan food before, but it was delicious! Even though I found it hard to eat my salad with chop sticks. Ha ha.

The first opening band was Asobi Seksu from New York. They were ok. Then it was Coeur de Pirate, a 19-year-old girl from Quebec who plays the piano and sings. She’s cute. Finally Yann Tiersen started to play! It was a lovely concert, although I wished he would play the violin and the piano more. He ended the show with a song from the film Amélie and so everybody was happy.

Cabane à Sucre

2009-03-20T19:23:00.000-07:00

Hei hei!

Först, beklager for lite oppdateringer i det siste. Jeg tenkte jeg skulle vente til jeg fikk internettilgang pâ min egen pc, sâ jeg kunne laste opp bilder og skrive med ordentlig ä, ö, â og slikt. Nâ ser det ut til at det blir en stund â vente, sâ jeg fâr vel heller skrive fra familiens pc. Det gâr jo fint! Jeg lover â komme hardt tilbake, med en to- og kanskje etterhvert tresprâklig blogg. Jadda!

Nâ er vi kommet til mars og lönnesirupsesongen er godt i gang. Det er pâ denne tiden av âret at quebecerne drar til "la cabane à sucre" ("sukkerhytten"). Det er ikke sâ lett â forklare hva dette er, for det finnes sâ mange forskjellige varianter. En ting som er felles for dem alle er at det er en plass hvor det serveres lönnesirup. Ellers serveres gjerne en del andre ting: Ertesuppe, poteter, bönner, omelett, skinke, pannekaker, sukkerterte og ikke minst "les oreilles de christ" ("jesusörer"). Oreilles de christ er snacks laget av stekt svinefett. Etter maten gâr man for â gjöre "tire sur la neige". Det er karamellisert lönnesirup som helles over snö. Nâr det har stivnet litt tar man en ispinne og ruller i sirupen og lager seg en kjärlighet pâ pinne av lönnesirup. Nam nam. Jeg var pâ min förste cabane à sucre forrige söndag. Da dro jeg med vertsfamilien min for â spise lunsj der. Det var visst et veldig populärt sted for vi mâtte vente i over en time i kö for â komme inn. Men da vi först hadde satt oss gikk det unna, skal jeg si! Servitörene kom med forsyninger, vi kunne spise sâ mye vi bare ville! Det var veldig godt og sött. Etterpâ var jeg sâ mett at jeg trengte ikke â spise middag den dagen. I dag var jeg pâ en cabane à sucre med noen venner og det var veldig annerledes. Vi kjörte til en liten plass inni skogen. Det var ikke sâ mange folk, men det var et veldig koselig sted. Jeg spiste masse der ogsâ. Ha ha.

Maintenant on est arrivé en mars et la saison de sirop d'érable a commencé. C'est à cette période de l'année que les québécois vont à la cabane à sucre. Ce n'est pas si facil d'expliquer c'est quoi, car il y a tellement des variantes différentes. (Mais vous qui lisez ce texte en français n'avez probablement pas vraiment besoin d'expliquation.) Une chose qu'ils ont tout en commun c'est que c'est une place où ils servent le sirop d'érable. Autre choses qu'ils peuvent servir: Soupe aux pois, patates (pommes de terre, pour vous qui parlez le français de France (mamma)), haricots, omelettes, jambon, crêpes, tarte au sucre et aussi les oreilles de christ! (Encore, vous n'avez pas besoin d'expliquation.) Après on a mangé, on fait la tire sur la neige. C'est le sirop d'érable qu'on mettre dans la neige et on fait des suçons avec. Miam miam. Je suis allée à ma première cabane à sucre le dernière dimanche. C'était avec ma famille d'accueil pour manger dîner (dejeuner pour les français, oui oui). Je pense que la place était très populaire, parce qu'il y avait vraiment beaucoup de monde et on a attendu pour une heure avant entrer. Mais quand on a s'assié, ç'a vraiment passé vite! Les serviteurs ont donné beaucoup de nourriture et on pourrait manger tout qu'on voulait! C'était très bon et sucré. Après j'était si plein, je n'avait pas besoin de manger souper cette journée-là. Aujourd'hui je suis allée à une cabane à sucre avec quelques amis et c'était très différent. On est allé à une petite cabane dans le forêt. Il n'y avait pas beaucoup de monde, mais c'était une place très charmante. J'ai beaucoup mangé là aussi. Ha ha.

Om aa vaere fortapt uten traadloest internett og om aa gaa paa en ekte High School Musical

2009-01-27T18:26:00.000-08:00

Hei alle sammen! Dere maa dessverre vente paa innlegget om den spennende quebecoiske nyttaarsaften, for det traadloese internettet er borte og dermed har jeg ikke tilgang paa internett fra min egen baerbare, der blogginnlegget ligger klart til aa klekkes. Vertsforeldrene mine sier de skal proeve aa ordne det naar de kommer hjem fra cruiseferien sin i The US Virgin Islands. For tiden er det bestemor, Mami, som passer oss og det er veldig koselig.

Til slutt faar dere en liten video dere kan se mens dere venter. Denne filmen er filmet paa skolen min! Dere kan se skapene vaare, korridoren, biblioteket og hvordan det er utenfor skolen. Jadda! Og hvis dere lurer, saa er det omtrent som aa vaere i High School Musical her, plutselig begynner en aa synge og saa er alle med! Eller ikke.

Ok, jeg finner ikke ut av hvordan man faar en film opp paa bloggen, saa dere maa noeye dere med en link.

http://www.youtube.com/watch?v=ZuRy_4aHkL8

Voilà.

Joyeuses fêtes!

2009-01-07T18:15:00.001-08:00

Det var i midten av november at de første husene begynte å lyse av juledekorasjoner. Alle trær og busker dekkes med julelys. Vindu, dører og tak også. Noen har oppblåsbar pynt også, tilsvarende det vi så på Halloween. Gigantiske plastsnømenn og -nisser som står i hagen og smiler til alle som går forbi. I vinduene henger blinkende julesokker og sukkerstenger. Radioen har spilt julesanger i ett sett siden 1. desember.

Adventslys hadde familien min aldri hørt om. Jeg fortalte dem om hvordan vi tente et lys hver søndag. Dermed prøvde vi å få tak i en adventsstake og lilla lys, men det var ikke lett. I stedet hadde vi et lite brett med tre hvite kubelys og et rødt. Hver søndag sa jeg et vers av ”så tenner vi et lys i kveld”. Det var koselig å ha litt norske tradisjoner rundt seg. Jeg tror familien syntes det var kjekt også, selv om det ble en del krangling mellom guttene om hvem som skulle få tenne og slukke lysene.

Allerede to uker før jul kjøpte vi juletreet. Det pyntet vi først med så mye lys at jeg tenkte at det ikke var plass til mer. Så fylte vi opp med uendelig mange kuler i rødt og gull. Nå er det i hvert fall fullt, tenkte jeg. Men neida. Sløyfer, bjeller, stjerner og mer til. Deretter la vi bånd rundt. Høyt i toppen var en lysende engel, noe som er veldig vanlig her. Til slutt hengte vi opp gipskongler som var dyppet i en slags granbarekstrakt, så det skulle lukte granbar av treet! Ha ha. De syntes det var veldig interessant da jeg fortalte om hvordan vi dekorerte treet i Norge med norske flagg og glitter. De hadde heller aldri hørt om å gå rundt treet og synge sanger. Her står juletreet i hjørnet og er bare til pynt.

Francis, den minste, er ganske fornøyd med juletreet, selv om det ikke var så gøy å pynte og vanskelig å skjønne at ikke alle kulene kunne henges på samme gren. Hi hi.

Siste skoledag før jul hadde vi pysjamasparty. Det vil si at vi kunne komme på skolen i pysjamas. Det var jo litt gøy, selv om jeg var veldig redd da jeg kom til skolen om morgenen, for at jeg var den eneste i pysjamas. Heldigvis var det mange som skiftet etter hvert. Vi spiste frokost på skolen og lekte leker. En lærer hadde kledd seg ut som julenissen! Det var en hyggelig dag.

Lille julaften lagde jeg risengrynsgrøt med mandel til familien. De begynte med en gang å grave i grøten for å finne mandelen. Bare Joelle, vertsmoren min, tok seg tid til å strø kanel over og ta en smørklatt i midten. Alain, vertsfaren min, fant mandelen uten å ha smakt på grøten en gang. Tror nok ikke de helt hadde skjønt dette med å finne mandelen i grøten. Men han var i alle fall veldig fornøyd med å ha vunnet den store marsipangrisen. Guttene var veldig skuffet. Så begynte de å spise. Francis og Vincent likte absolutt ikke grøt og endte opp med å spise sandwich til middag i stedet. Joelle og Alain spiste høflig, men klarte ikke å spise alt. De sa at det var godt, men litt for smakløst for dem. Marsipangris falt heller ikke i smak. Familien, som vanligvis elsker alt som er søtt, hadde fått nok marsipan etter en liten bit. Det var jo litt synd, siden jeg hadde en stor marsipangris til vinneren og en liten trøstegris til resten. Ja ja. Da ble det fem marsipangriser på meg!

Julaften sto vi opp tidlig om morgenen og kjørte til Joelle sin jobb, der det var en julebuffet med mat og ansiktsmaling for barna. Jeg syntes det var litt rart å dra på jobben på selveste julaften, men det også er visst veldig vanlig. Etterpå dro vi hjem for å skifte, og så kjørte vi til tante Michelle, søsteren til Joelle, for å feire jul med familien. Det var hyggelig. Først var vi på messe i kirken. Det var veldig fint. Julesangene er enda vakrere på fransk! Jeg tenkte at nå skal jeg vært år dra til et fransktalende land på julaften for å gå i kirken og synge julesanger på fransk. Vi gikk på den tidligste ”midnattsmessen”, så det var en slags barnemesse. På slutten satte de frem kasser med leker og kosedyr til barna. Alle skulle få velge en hver. Dere skulle sett hvor store alle barneøynene ble! Det var helt vilt! Nesten ingen klarte å sitte i ro på kirkebenken lenger. Med en gang det var ferdig løp alle ungene ut på kirkegulvet og karret til seg de beste lekene. Det var fullt kaos og flere som begynte å gråte. Det er et hardt liv. På veien tilbake til Michelle stoppet vi opp ved et hus i nabolaget som hadde den sprøeste juledekorasjonen noensinne! Det var masse julelys som blinket i takt med julemusikken på en lokal radiostasjon! Kan dere tenke dere! Det tror jeg ikke, så jeg skal prøve å forklare nærmere. Altså, vi satt i bilen og utenfor huset var det et lysende skilt som fortalte hvilken frekvens vi skulle skru på. Så hørte vi julesangene på radioen og så lysene blinke i forskjellig mønstre og serier. Noen ganger er det buskene som lyser, så kommer det store juletreet i hagen på, så kommer enda flere lys når musikken blir høyere, og mindre når musikken blir lavere. Det var helt vilt! Nesten som om huset beveget seg! Jeg angrer virkelig på at jeg ikke filmet det. På kvelden åpnet vi gaver og spiste buffet, igjen. Det var veldig hyggelig.

En søt kusine, Catherine, som er fornøyd med High School Musical-kameraet hun fikk til jul.

Første juledag hadde vi besøk av slektningene til Alain. Vi spiste kalkun og spilte poker. Ha ha. Resten av romjulen var også veldig travel. Vi hadde gjester eller dro på besøk hver kveld. Nyttårsaften var vi i selskap hos en venn av Joelle, men det skal jeg skrive om i neste innlegg.

Håper dere hadde en fin jul der hjemme.

Her er en fransk julesang, "Mon Beau Sapin", som høres akkurat ut som barnesangen "En bussjåfør, en bussjåfør". Det er litt morsomt.

http://www.youtube.com/watch?v=5DmhDOADEp8

Joyeux noël et bonne année à tout le monde!

L'école - Part trois

2008-12-23T12:17:00.000-08:00

Det er ikke så lett å ta et bilde av skolen. Den er veldig stor og har mange innganger. Det er bare to etasjer, så den er ganske flat. Det er mange parkeringsplasser utenfor. Dette bildet er tatt i høst.

Her er fra en annen vinkel for noen dager siden. Om sommeren er her en fotballbane, men nå er det bare masse snø.

På skolen her er det slik at lærerne har hvert sitt klasserom som man går til. Alle har hver sin individuelle timeplan, og man bytter klasse hele tiden. Vi har en klokke som ringer, akkurat som på barneskolen! Første gang den ringer betyr det at man må begynne å gå til skapet og hente tingene sine, forberede seg. Når klokken ringer andre gangen må man være i klasserommet. Hvis man kommer for sent må man gå til sekretariatet og få et stempel i agendaen. Så går man tilbake til klassen og viser stempelet til læreren og setter seg ned. Dette gjelder uansett, selv om du er rett utenfor klasseromsdøren når klokken ringer. På slutten av timen må vi også vente på at klokken ringer før vi kan gå.

Her var jeg altså tre minutter for sent en dag.

Man har ikke lov til å ta med seg sekk eller veske i klasserommet. Man har ikke lov til å gå ut av klasserommet i løpet av timen, verken for å gå på do eller for å fylle opp vannflasken, eller noe som helst annet. (En sjelden gang gjøres det et unntak, men da må læreren skrive en tillatelse i agendaen.) Man har ikke lov til å høre på musikk, lærerne tar alle mp3-spillerne de kan se. Man har ikke lov til å spise. Alle elevene sitter stille ved pulten sin, og eneste gangen de reiser seg er når de skal spisse blyanten sin! Ingen snakker høyt. Det er veldig sjeldent noen som klager. En dag hadde jeg prøve i hver time. Men det er visst helt normalt, ingen som setter spørsmålstegn ved det.

Som dere kunne se på timeplanen har vi fire timer hver dag, med 15 minutters pause. Vi gjør ikke så mye i de pausene. Det går for det meste i å hente tingene sine i skapet, stå i kø for å gå på do og vente på at neste time skal begynne. Lunsjpausen i midten er på en time og ti minutter i ni dager, en time og 25 minutter de neste ni dagene, så en time og ti minutter igjen. Første, andre og tredje trinn har motsatt av fjerde og femte. Det er for at det ikke skal bli for lang kø i kantinen. Der får man et helt måltid for 4 $, altså 20 kr. Det er helt grei mat, men køen er lang. De fleste tar med seg maten hjemmefra i kjempestore lunsjbokser. Jeg har aldri sett på maken! Vanlige innhold i lunsjboksen er sandwich, f.eks med ketchup og skinke, snackbar, ”frokostblandingspinne” som kanadierne tror er sunt, liten pose med kjeks og sjokolade- eller vaniljepudding til dessert. Mange går også til en Wendy’s (fast food), som ligger ca 200 m unna skolen, og spiser lunsjen sin der.

Her pleier vi å spise lunsj. De har nettopp pyntet rommet og gjort det til en "café étudiantes", bare for elevene i sec 5, trinnet jeg går på. Det er blitt veldig fint. Vanligvis er det helt fullt av elever, men bildet er tatt siste skoledag og de fleste hadde gått hjem.

Flavia og Isabelle ved skapene på slutten av dagen.

De aller fleste tar bussen til og fra skolen. Jeg bor så nært at jeg kan gå, det tar ca 20 minutter. Jeg er litt glad for at jeg kan gå, men samtidig kunne jeg gjerne tenke meg å ta buss, for skolebussene som er helt fantastiske, kule og gule!

L'école - Part deux

2008-12-07T10:10:00.001-08:00

Jeg har så mye å fortelle om skolen her, så jeg er nødt til å dele det opp i flere bloggposter. Denne handler om karakterer.

Karakterene her er gitt i prosent. Du må ha 60 % for å stå. Det er flere på trinnet mitt som har måttet gå om igjen.
Skoleåret er delt inn i fire semestre. Man får altså karakterkort fire ganger i året. Her er alle karakterene gjeldende, jeg tror det er sånn at de blir lagt sammen og delt på fire på slutten.
Første semester er nettopp over, og jeg har fått min bulletin scolaire. Som dere ser er det veldig mye tall og sammenligninger. Først er det karakteren min, så gjennomsnittet i klassen, og så en rank mellom 1 og 5 for å vise hvilket nivå du er på i forhold til de andre.

L'école

2008-11-28T20:57:00.000-08:00

Part un: mon horaire
Del en: Timeplanen min

Som dere ser er den ikke delt inn etter ukedagene, men i ni dager. Etter de ni dagene, begynner man på jour 1 igjen. Dermed må man alltid huske hvilken dag det var i går, for å finne ut hvilket nummer det er på dagen i dag. Jeg syntes selvfølgelig dette var veldig komplisert, og det tok lang tid før jeg vente meg til det.

Det er en del fag som er obligatoriske, men man har også tre ”options”, altså tre valgmuligheter. Det kan for eksempel være data, italiensk, spansk, sport, dans, med mer. Mine er drama, kunst og historie.

Histoire

I historie er det mye repetisjon fra ting jeg allerede har hatt om i Norge. Til nå har vi lært om første verdenskrig og den russiske revolusjonen. Det er jo veldig spennende emner, og litt interessant er det også å få det fra en annen vinkel. Her er det for eksempel veldig mye fokus på Canadas deltagelse i første verdenskrig, noe jeg ikke var klar over at eksisterte i det hele tatt. Men ”histoire” er likevel en av de kjedeligste klassene. Vi har ikke lesebøker, så omtrent hver time tar vi notater. Det fungerer sånn at læreren har laget en power point med masse setninger i ulike skrifttyper oppå mønstrete bakgrunner. Så slukker hun lyset og leser av det som står i power pointen sin, og vi sitter der i mørket og skriver av. Dette tar en halvtime til en time, og etterpå gjør vi en oppgave. Det er som regel å lage en tidslinje eller et ark hvor det står akkurat det samme som på notatene våre, men halvparten mangler, så vi kan fylle ut, altså skrive om igjen akkurat det samme som vi nettopp har skrevet. Jippi. Det er sikkert litt ekstra kjedelig for meg, siden jeg ikke en gang kan forstå det jeg skriver. Jeg tok prøven for første semester, men fikk bare et poeng (for at Bismarck var rikskansler i Tyskland). Læreren sa det var greit, hun skulle ikke evaluere meg for første semester. Jeg satser på at det blir gøyere når jeg begynner å forstå!

EEC (éducation économique)

Dette er et annet fag som ikke er så gøy, for jeg forstår virkelig ingenting. Jeg fikk karakter i dette faget, men jeg skjønner ikke hvorfor. Éducation économique er omtrent som samfunnskunnskap i Norge. Til nå har vi hatt om bedrifter, å lage budsjetter og sånt. Også her tar vi mye notater fra power point. Men læreren er veldig grei mot meg, og de jeg sitter ved siden av er også veldig hyggelige, så timene er ikke så verst. Jeg tok en prøve, og det gikk greit, for det var bare avkrysningsprøve. Jeg gjettet løs og endte opp med 25 av 40! Det vil si at jeg bestod, og det var det ikke alle som gjorde. Ha ha.

Anglais

Alle sa at engelskkunnskapene i Quebec var så dårlige og at engelsk kom til å bli kjempelett, men det stemmer absolutt ikke! Engelsktimene er faktisk veldig krevende! Det er litt rart, siden mange av elevene ikke en gang er i stand til å kommunisere på engelsk. Men så er det jo også mange som er tospråklige og snakker engelsk like godt som fransk. Alle på trinnet hater engelsklæreren og kaller henne en bitch, unntatt meg. Det var nemlig hun som kom og hjalp meg den første skoledagen da jeg stod fortapt i gangen og ventet, så jeg er evig takknemlig! Men jeg kan være enig i at hun gir veldig mye lekser. Til hver time må vi skrive en ”journal” om et emne hun gir. Men denne ”journalen” kan ikke ha hvilket som helst oppsett. Vi må alltid starte med en ”opening statement” som ikke skal ha noe som helst å gjøre med emnet, etterfulgt av en ”topic statement” der emnet blir introdusert. Hvert avsnitt skal starte med et ”linking word”, og vi må ha med så og så mange ”aspects”, og så videre. For å sikre at vi får med oss alt dette må vi alltid skrive en ”outline”, som hun må godkjenne, før vi kan skrive ”journalen”. Så leverer vi den inn til retting, og hun retter absolutt alt! Hele boken min er fylt av rød penn, fordi jeg har brukt for lite utropstegn! Den har jeg aldri fått høre før. Rettingen hennes er forresten også veldig komplisert. Hun skriver ikke direkte hva som er feilen, men en liten kode som er en del av et system hun har laget seg. Deretter må vi lete etter koden på et skjema for å finne ut hva det betyr, hva slags type feil det er (vokabular, lavt språknivå, tegnsetting, samsvar, osv). Så må vi finne ut av oss selv hva som er riktig å sette inn. Hvis vi ikke vet, må vi gå til engelsklæreren i løpet av friminuttet for å finne det ut. Etter det må vi skrive det som er riktig over det som er feil i stilen vår, og etterpå lager vi et lite skjema med feilen, koden hennes, og det riktige. Det er fryktelig mye arbeid, og det føles litt unødvendig. For de som vil ha de beste karakterene må man også melde seg på ”upgrades”, og skrive en ekstra historie til hver klasse, i tillegg til ”journalen”. Det er helt vilt, jeg skjønner ikke hvordan folk klarer det! Men så gjør jo ikke de fleste det, da… Engelsklæreren er forresten også veldig streng hvis noen kommer for sent til klassen uten gyldig grunn. Da har man valget mellom å synge en sang for hele klassen eller ta 20 armhevinger. De fleste velger armhevingene. Men siden jeg ikke er i stand til å ta en ordentlig armheving, er det å komme for sent til engelskklassen min store frykt.

Mathématique

Matten går faktisk kjempebra! Selv om jeg ikke forstår hva hele oppgaven betyr, så forstår jeg i alle fall tallene og tegnene og klarer å svare. Jeg får også hjelp av gutten som sitter ved siden av meg, for han er tospråklig og kan oversette litt for meg. Men jeg må si at også i matten tar vi veldig mye notater. Nesten hver time skriver vi av tavlen, og så er det lekse å jobbe med oppgaver. Vi har heller ikke mattebok, men får ark med oppgaver som vi putter i permen.

EDU (éducation physique)

Dette er gymklassen. Første semester lærte vi å spille ”la crosse” (er ikke helt sikker på hvordan man skriver det). Det var en sport jeg ikke skjønte særlig ut av, og ikke fikk jeg til å hive eller ta i mot pasninger heller. Det er visst en gammel indianersport, så kanskje det er typisk kanadisk? Ikke vet jeg. Men vi hadde også to løpetester som jeg klarte ganske bra. Ja, alle sammen, tro det eller ei, her er jeg faktisk god i løping!!! Ha ha. Så karakteren min ble ikke så verst. Dette semesteret har vi begynt med cardio (heller ikke sikker på hvordan det skrives), og det er gøy! Det er kjekt å få beveget seg litt.

Arts Plastiques

Her gjør vi masse forskjellig, og det er så utrolig mye gøyere enn kunst og håndverk var på ungdomsskolen! Kanskje er det fordi læreren vår her faktisk er i stand til å gi hjelp og veiledning? Kanskje er det bare fordi vi gjør så mange fine ting: Vi har brukt fyllepenn til å tegne, ved å skrive ord som dannet et mønster, vi har tegnet med kullstift, vi har laget en maske av leire, vi har tegnet en tegning av sånn som vi forestiller oss fremtiden, og nå holder vi på med å akrylmaling og kan male akkurat det vi vil! Det er gøy, jeg liker veldig godt arts plastiques.

Francais

Et av de absolutt kjedeligste fagene. I begynnelsen gjorde jeg ingenting, satt bare og så ut av vinduet mens de andre gjorde oppgaver med participe passé og andre kompliserte, og nesten ubrukelige, deler av det franske språket. Nå er det blitt litt bedre. Mens de andre leser romaner leser jeg små barnebøker. Vi holder også på med et prosjekt som er litt gøy, ”projet M.O.I.”. Alle har sin skrivebok, men man skriver et pseudonym utenpå, i stedet for navnet sitt. Så gjør vi forskjellige oppgaver, som å skrive om oss selv uten å avsløre fysiske trekk, skrive et dikt, velge en sang som representerer oss, og så videre. Etterpå leverer vi den inn og får utdelt en annen bok og kan lese hva den andre har skrevet. Så er det meningen at man skal kommentere, men det er litt for vanskelig for meg. Men jeg har fått litt kommentarer på det jeg selv har skrevet, og det var ganske artig.

ECC (éducation choix de career)

Dette faget er til bare for at vi skal bestemme oss hva vi skal bli når vi blir store! Det er et ”kosefag”, vi gjør ikke så mye. I begynnelsen var det ganske kjedelig, for det var mye snakk om cégep som er en slags videregående i Quebec. Dette er nemlig siste året deres på ”high school” og nå skal de velge hvilken linje de vil ta på cégep. Men det var jo ganske uinteressant for meg som skal tilbake til Norge etter dette året. Nå gjør vi litt mer spennende ting, som et prosjekt om en helt som har gjort noe bra for samfunnet (jeg tror jeg skal skrive om Fridtjof Nansen, men hvis dere har noen bedre forslag til norske helter, helst av det 20. århundre, så må dere bare komme med det). Sist time hadde vi besøk av anonyme alkoholikere som fortalte sine historier, og hvordan de klarte å få tilbake livet sitt. Det var veldig sterkt og rørende.

Arts Dramatiques

Drama er som regel gøy, jeg kan i alle fall delta litt. I begynnelsen skulle vi dramatisere et eventyr, og da lærte jeg meg en hel barnebok utenat og fremførte på fransk. Det var en morsom oppgave og klassen var veldig snill og fulgte med og prøvde å forstå fransken min. Etterpå hadde vi i oppgave å lage en fremføring til et stykke klassisk musikk uten å snakke. Det var ikke fullt så spennende, for jeg havnet på gruppe med en jente som bestemte alt. Nå skal vi øve på en allerede ferdigskrevet tekst, det blir sikkert bra!

Ma Chambre

2008-11-14T09:46:00.001-08:00

Mellom disse fargerike veggene bor jeg

Her er mine favoritter på rommet

Kart over den fantastiske byen Montréal

Fine ting jeg har fått fra venner og familie. Og Anne fra Bjørkely på fransk, jeg gleder meg til jeg forstår så mye at jeg er kapabel til å lese den! Ja, i stand til, heter det vel på norsk. Haha.

Jeg elsker dette.

Oui, oui!

Trick or Treat

2008-11-04T17:00:00.001-08:00

Fredag var det halloween, og det feires også her i Quebec. Allerede for rundt tre uker siden begynte de første halloween-dekorasjonene å dukke opp. Folk gjorde hagene sine om til kirkegårder, med gravsteiner, skjeletter på bakken, spindelvev i hekken og spøkelser i trærne. Mange hadde også oppblåsbare mumier og hekser som beveget seg opp og ned i gryten sin. Og gresskar, selvfølgelig. Masse gresskar. Halloween er stort her.
På skolen kledde vi oss ut og hadde halloween-leker. Gruppen min hadde bestemt seg for temaet ”cowdiens”, og vi skulle altså være enten cowboy eller indianer. Her trenger nemlig ikke halloweenkostymet å være noe skummelt. Jeg fikk låne en cowboyhatt av vertsfamilien til Maiju og tok på en skjorte, så var jeg utkledd. Men mange andre hadde gjort seg mye mer flid med kostymet sitt. Det var ganske gøy.
På kvelden gikk jeg trick or treat med familien. Francis løp fra hus til hus og samlet godteri. (Jeg prøvde meg litt, men følte meg litt for gammel.) Det gikk veldig raskt for ham å fylle opp posen, for alle husene i gaten var klar for halloween. . Flere steder satt de enkelt og greit på trappen utenfor huset og ventet på å dele ut snop til ungene. Så det var bare å løpe fra den ene døren til den andre, og når posen var fylt opp, tømte han innholdet i en søppelsekk som Joelle og Alain passet på. Etter to timer hadde de fått nok av å løpe rundt, så vi dro hjem og sorterte godteriet. Herre min hatt, så mye det var!
Her er bilder:

Harrytur til Junaiten

2008-10-24T13:55:00.001-07:00

For to uker siden dro vi på weeekendtur til Lake George, New York. Onkler og tanter, kusiner, bestemor og nabofamilien var også med. Vi kjørte i ca tre timer før vi kom fram til Cramer’s Point Motel. Det var en veldig vakker kjøretur gjennom skog og fjell. Jeg følte meg som en del av et postkort. Alt var veldig idyllisk med nydelige innsjøer og vakre trær i alle høstens farger. Mange her spør meg om trærne forandrer farge i Norge også. De gjør jo det, men det er likevel ikke det samme som her i Canada. Ikke like flott, fantastisk og overveldende. Jeg er helt betatt. Motellet var også veldig sjarmerende, synes jeg, med pastellfarger og alle gardinene i ulikt blomstermønster.
Men vi var ikke i Lake George for å nyte den vakre naturen. Nei, denne helgen skulle det shoppes! Dollarkursen er lav og i Statene er skatteavgiften bare 3 %. (Kanadierne er veldig lite glad i å betale skatteavgifter og synes 13 % er altfor mye. Jeg vet at ikke alle i Norge er så begeistret for å betale avgifter heller, men vi tenker ikke like mye over det som her. Jeg tror det kan være fordi at her er ikke skatten inkludert i prisen. Hvis du for eksempel ser noe i butikken som koster 65 $, så koster det egentlig 73,37 $ når du betaler. Det er uvant for meg å måtte regne seg til den ekstra kostnaden, og jeg kan godt forstå at de synes det er irriterende.) Joelle, vertsmammaen min, fortalte meg at de ikke hadde handlet klær i Canada på tre år! De drar heller til Lake George flere ganger i året og handler der, fordi det er så mye billigere. Selv hadde jeg tatt ut 400 $ for å shoppe vinterklær.
Fredagen dro vi til et kjøpesenter og gikk litt rundt i butikker. Jeg syntes det var en litt trist by, veldig turist-aktig. De fortalte at etter halloween stengte hele byen, for da var det ikke flere turister. Kjøpesenteret var også ganske grått og kjedelig. Butikkene var riktignok billige, men de så alle ut som varelagre og klærne var heller ikke noe fine, etter min smak. Vi gikk rundt og så på klær resten av dagen. Lørdag sov jeg lenge, og så ble jeg med de andre på kjøpesenteret igjen. Om kvelden var det veldig koselig. Jeg lekte med de andre ungene på lekestativet, disset og spilte pingpong. (Dessuten er det bra for fransken min, siden kusinene mine ikke snakker engelsk. De er de eneste i familien, resten er tospråklig og snakker engelsk like godt som fransk. Det gjør det selvfølgelig mye lettere for meg, men fransken kommer langsomt. Engelsken blir veldig bra, da, men også veldig amerikansk. Mange her tror at engelsk er det offisielle språket i Norge eller spør om foreldrene mine er engelskspråklige.) Denne helgen var også kanadisk thanksgiving. Så vi hadde stor familiemiddag med kalkun og stuffing, og gresskarpai til dessert. Det var kjempegodt! Søndag dro vi på tivoli, The Great Escape. Det var artig, og veldig amerikansk. Stedet var dekorert til halloween med spindelvev og stemningsfull musikk, og både besøkende og ansatte hadde kledd seg ut. Om kvelden spilte vi amerikansk fotball, men jeg forstod ingenting. Mandagen gjorde vi litt i-siste-liten-shopping på Tommy Hilfiger, Gap og WalMart før vi dro tilbake til Canada.
Vel hjemme la vi på plass alle de nye klærne i klesskapet. Samtidig pakket vi vekk sommergarderoben og fant frem alle klærne vertsforeldrene mine var lei av og som de ville gi til de fattige. Det var veldig fascinerende, og nesten litt kvalmt, å se det ekstreme forbruket deres.
Jeg bor definitivt i Amerika.

GO HABS GO!

2008-10-06T16:04:00.000-07:00

Jeg har vært på min første ordentlige hockeykamp! Alain, Francis, Vincent og jeg dro inn til Montreal for å se Montreal Canadiens (Habs) mot Ottawa Senators i Centre Bell.

Det var veldig stort og mange folk. Vi satt nesten rett under taket, men kunne se veldig godt for det om.

Alle hadde vi hockeydrakter på, og jeg følte meg som en ekte supporter (sånn bortsett fra at drakten jeg hadde fått låne av guttene var til et lag som ikke spilte). Også var det spennende å skulle få oppleve en så viktig del av kanadisk kultur! Absolutt alle her er interessert i hockey.

Stemningen var på topp! Høy technomusikk, og de ba til og med publikum om å reise seg opp og danse! Også var det selvfølgelig mye roping og skriking og klapping og tramping og brøling. Go Habs Go!

Selve kampen var helt ok. Det var til tider litt vanskelig å følge med på hvor pucken var, men ellers tror jeg at jeg fikk det meste med meg.

Men det var en ting jeg ikke skjønte noe som helst ut av. Nemlig at midt i kampen kunne en spiller finne på å kaste fra seg hanskene og gå til angrep på en annen spiller! Dette skjedde minst fem ganger og publikum var kjempebegeistret! Jeg for min del holdt meg for øynene og ville ikke se. Jeg tror nok guttene syntes jeg var litt pinglete. Hockey er visst ikke helt tingen for meg.

Kampen endte til slutt 5-0 til Montreal Canadiens. Trøtte og fornøyde dro vi hjem.

GO HABS GO!

Corn Roast

2008-09-27T18:17:00.000-07:00

For noen helger siden inviterte vertsfamilien min alle utvekslingselevene og deres vertsfamilier og rådgivere i området til corn roast. Altså å grille mais i bakhagen. Det var veldig trivelig, mange interessante og hyggelige mennesker. Også var det kjekt å få møte de andre utvekslingsstudentene.
Her er bilder:
(trykk på bildet for større format)

Utvekslingselevene med vertssøsken

Marie Claire (Cecilias vertssøster).

Mange gjester.

Vi "skreller" mais. (Vet ikke helt hva det riktige norske ordet er.)

Mye mais!

Yotaro fra Japan, Andrea fra Venezuela og Yotaros vertssøster.

Maiju fra Finland med vertssøskenene hennes.

Peace!

Meg og Andrea :)

Oui, j'habite!

2008-09-27T17:59:00.000-07:00

Send meg postkort, julegaver og kjærlighetsbrev:

29, Rue Racine
Pincourt, QC
J7u 8G1

Bilder fra skolen!

2008-09-19T16:47:00.000-07:00

Utenfor skolen, i lunsjen.

Cecilia (Italia), Andrea (Venezuela) og Jean-Francois

Meg, Cecilia og Andrea! Vi er alle utvekslingselever og går på samme skole. Det er en gutt fra Japan på skolen også, men han er ikke så mye med oss.

Meg og Cecilia.

Andrea poserer foran skapene.

Bonne Fête

2008-09-14T14:54:00.000-07:00

Forrige fredag fylte jeg 17 år, og det ble feiret med sushi og kaffebesøk etterpå.

Familien min har en tradisjon for at den som har bursdag kan bestemme hvilken restaurant vi skal gå på, så da ble det sushi. Sushien her i Pincourt er kanskje den beste jeg har smakt! Anbefales virkelig. Vincent, min lillebror på 12, elsker sushi, og er så glad i sterk mat at han kan spise wasabi som det er! Det var ganske imponerende.

På kvelden kom Cecilia (AFS-student fra Italia) og vertsfamilien hennes på besøk. Det var veldig hyggelig, men for en pratsom familie! De snakket i ett sett, det var helt utrolig! De har en jente på 13 år, Marie-Claire. Hun er et bortskjemt enebarn, og nå som hun har fått en søster ville hun virkelig gå inn for å spille rollen som irriterende lillesøster (det er sant, hun sa virkelig det!). Jeg merket at jeg ble veldig glad i mine to lillebrødre etter det. Jeg har vært kjempeheldig og fått en utrolig snill og hensynsfull familie.

Presanger var det forresten også! Og en kjempeflott kake. Jeg fikk en bok om Quebec og en om Montréal. Den om Quebec er på fransk, men jeg kan se på bildene så lenge. Og den om Montréal var på engelsk og den er helt fantastisk, det er så mye fint å lese om.

Etterpå overnattet Cecilia og det var kjempekoselig.

Cecilias vertsfar snakker i vei!

Marie-Claire viser meg hvordan de poser på bildene her i Canada.

Montréal

2008-09-07T15:54:00.000-07:00

Forrige helg var vi altså i Montréal. Det tar litt under en time å kjøre, men, som de sier, ”depending on traffic”.

Først var vi i en bagelbutikk og kjøpte bagels. Jeg fikk smake ostebagels, som var helt fantastisk. Åå, så godt! Så kjørte vi videre til en slags kirke, ”L’oratoire Saint-Joseph du Mont-Royal”. Det var en del trapper å gå opp. Jeg var kjempefornøyd med å få gå litt, mens resten av familien ville helst ta heisen. Haha. Men det var også ganske spesielt å gå trappene, for i den midterste trappen gikk folk opp på knærne og ba en bønn for hvert trinn. Det var visst en slags tradisjon at man skulle gjenta dette hver dag i ni dager på rad.

Da vi kom opp kunne vi se utover Montréal, det var kjempeflott! Det var også veldig fint inne i kirken, eller kanskje katedralen er riktigere sagt, for det var veldig stort og mange forskjellige rom.

Etterpå kjørte vi videre til en gravplass, for Francis, den yngste broren min, ville vise meg hvor søsteren hans lå. Det var forferdelig trist. Jeg visste ikke om det, men familien min hadde en liten jente som ville vært ti år nå. Men hun var så syk at de fant ut at det var best om hun ikke levde. Jeg syntes det var veldig trist, men også litt fint at de viste meg og fortalte meg om det.

Så kjørte vi gjennom Rue Ste Catherine som er en av hovedgatene i Montréal. Det var så mye å se! Masse folk og forskjellige butikker og spisesteder. Vi parkerte ved Quartier Latin og gikk ut for å se. Det var kjempegøy! Jeg syntes gatene var superfine, mange av husene var dekorert med malerier og det var så mange butikker jeg hadde lyst til å gå inn i. Vi var og kjøpte vinterjakke, den tåler -40°c! Jeg tror nok jeg skal holde meg varm denne vinteren! (Håper det!) Etterpå gikk vi i en kjempestor plate- og bokhandel. Det var fantastisk!

Vi spiste middag på Frite Alors!, og jeg smakte min tredje poutine. Den var ikke så verst. Hehe. Så måtte vi dra hjem, for Francis var trøtt og syntes ikke Montréal var like stas som jeg syntes. Men jeg gleder meg kjempemasse til å komme tilbake til dette nydelige stedet.

Jeg tror jeg er forelsket i en by.

Chêne-Bleu

2008-08-31T15:07:00.000-07:00

På fredag hadde jeg min første skoledag. Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive om det før, men jeg har ikke fått tid, for vi har gjort så mye. Etter skolen var jeg først i banken og fikk åpnet en bankkonto. Så kjørte vi til KFC, eller PFK (Poulet Frit Kentucky) som det heter her, og kjøpte middag. På kvelden var jeg på kafe med Karine, min lokalkontakt som jeg skal snakke med hvis jeg har problemer som jeg ikke vil ta opp med vertsfamilien. Men dette var bare et møte for å bli kjent, og det var veldig hyggelig. Da jeg kom hjem så jeg en Celine Dion-konsert på TV sammen med vertsforeldrene mine. Hun holdt nemlig en stor gratiskonsert her forrige fredag. Det var 250 000 som kom for å se henne. Tenk, det er jo hele Bergen! Joelle og Alain var ikke der da, men siden de begge er store fans, leide de konserten på tv i stedet.

I går sto vi opp tidlig for å se hockeykampen til Francis. Det var gøy å se, men det var litt kaldt i hockeyhallen. Etterpå dro vi inn til Montreal og de viste meg litt av byen. Jeg skal skrive om det i en annen bloggpost, men jeg kan si så mye som at det var helt fantastisk! Da vi kom tilbake var jeg veldig sliten og mett på inntrykk, men da skulle vi på besøk til bestemoren. Hun var veldig søt, og det var et veldig trivelig besøk, unntatt at jeg holdt på å falle i søvn hele tiden. Huff. Da vi kom hjem gikk jeg og la meg og sovnet med en gang, enda klokken bare var 21. Så sov jeg i elleve timer.

I dag var vi og så Francis spille hockey igjen. Etterpå fikk vi besøk av noen venner av familien. Jeg syntes det var veldig kjedelig for de snakket bare fransk med hverandre og jeg forstod ingenting. Men jeg følte at jeg ikke kunne bare gå for meg selv heller. Vertsforeldrene mine har bestemt at fra nå av skal de begynne å snakke mye mer fransk, og jeg skal heller ikke være så mye på dataen lenger. Jeg vet at det er for mitt eget beste, men det er både vanskelig og slitsomt. Men alt blir vel mye lettere når jeg lærer meg fransk, og det er jo det jeg vil, det er jo det jeg kom her for!

Men ja. Nå skal jeg fortelle dere om skolen. Vi begynner kl 9.30 hver dag og er ferdig rundt kl 16. Men siden fredag var den første dagen hadde vi bare halv dag. Skolen jeg går på heter Chêne-Bleu og det er en veldig stor og ny skole. Jeg tror det er ca 1000 elever det og skolen er bare 6 år gammel. Så det er ganske annerledes fra Tanks.

Jeg tok følge med Jean-Gabriel, en gutt som bor over gaten og som også går i secondaire 5. Det tar 15-20 min å gå til skolen, veien er ganske fin (mange fine hager her) og jeg er veldig fornøyd med å få beveget meg såpass. Jean-Gabriel snakker ikke mye engelsk, men fransk og litt spansk, og han er veldig hyggelig, så det gikk greit å snakke sammen. Da vi kom frem til skolen måtte vi lese gjennom alle listene på veggen, for å finne ut hvilken klasse vi var i. Jean-Gabriel var snill og hjalp meg å finne frem til klasserommet før han gikk videre til sitt. Jeg var litt tidlig ute, så det var ingen der ennå. Men da kl ble 09.35 og det fremdeles ikke var noen å se i nærheten av klasserommet mitt, begynte jeg å lure. Heldigvis kom en lærer forbi og spurte om jeg ventet på noen, så da forklarte jeg for henne at jeg ikke visste hvor klassen min var. Hun hjalp meg å finne frem, det viste seg at vi hadde gått til C 105 i stedet for D 105. Da jeg kom til det riktige klasserommet hadde alle allerede satt seg og læreren hadde begynt å snakke. Så det ble litt pinlig, og jeg fikk litt mer oppmerksomhet enn jeg kanskje hadde ønsket, da jeg kom inn og avbrøt dem. Læreren begynte å snakke til meg på fransk. Jeg forstod ingenting og sa "je ne parle pas francais". Da snakket hun med meg på engelsk, og selv om engelsken hennes ikke var så god, fikk jeg fortalt henne hva jeg het og hvor jeg kom fra. Jeg syntes det var litt rart at hun ikke visste at det skulle komme en utvekslingselev, det hadde vel vært naturlig at skolen ga beskjed om det. Men uansett så gikk det bra, hun forsto hva jeg sa og så introduserte hun meg til klassen på fransk, ga meg timeplanen og fortsatte undervisningen. Da læreren var ferdig med å snakke, kom det noen jenter bort til meg. En av dem, Michelle, var veldig god i engelsk og forklarte alt for meg og viste meg rundt på skolen. Hun var veldig snill mot meg, og introduserte meg for alle vennene sine (jeg kan ikke huske navnet på noen av dem). Og etterpå hjalp hun meg med å finne skapet mitt og få tak bøkene. Skolen hadde laget en slags løype med forskjellige poster man måtte gjennom. Et sted skulle papirene signeres, et sted skulle man få bøkene, et annet sted skulle man få papir på at man hadde rett på en elevkalender (siden selve elevkalendrene ikke var klare enda) og til slutt skulle man ta bilde til studentkortet. Jeg syntes det var veldig komplisert, men jeg kom meg i gjennom til slutt. Så var skoledagen ferdig og jeg har nå to venner i Quebec (tre hvis vi teller med en liten gutt i nabolaget som snakker med alle jenter han ser). Jeg syntes første skoledag var veldig gøy, og er kjempespent på hvordan det blir i morgen!

Ha det på badet!

Mat

2008-08-27T20:41:00.000-07:00

Den kanadiske kulturen er ganske så lik til den norske, men det er noen ting som er veldig nytt og annerledes. Som for eksempel maten. Vi spiser så utrolig mye rart her, og mange av rettene hadde jeg ikke engang hørt om før jeg kom hit. Nå skal jeg skrive litt om noe av det jeg har fått å spise, og så får dere si hvis dere hadde hørt om det før, og om dere synes det virker godt. Ok, here we go!

Sloppy Joes
Dette er da yndlingslunsjen til Francis, min yngste bror her.
Sloppy Joes lages slik: Først må du steke kjøttdeig. Så tilsetter du tomatpure, sloppy joes-kryddermix (omtrent som tacokrydder) og vann. La det putre litt sammen. Legg en brødskive på en tallerken og hell kjøttblandingen over. Vips! Så har du en fin og god Sloppy Joe. Jeg synes ikke de smaker så verst, og det er visst veldig populært i USA.

Beer Can Chicken
Jada, dette hadde vi altså til middag en av de første dagene. Man tar en hel kylling og lager et hull til å putte inn en ølboks. Så varmer man opp, sånn at ølet damper inn i kyllingen. Det var veldig godt, men jeg kunne ikke kjenne noe til ølet, det smakte helt vanlig kylling.
Bildet er hentet fra internett, men det så omtrent sånn ut.

Pannekaker med lønnesirup
Dette var noe av det lille jeg visste om Canada på forhånd, og som jeg gledet meg til. De er akkurat som de vi spiste på Åpent Bakeri i Oslo. Små og tykke pannekaker med masse lønnesirup. De har kjempemange av dem i frysen, og så bare varmer man de opp i mikrobølgeovn, heller sirupen over og spiser til frokost. Nam nam!
Poutine
Poutine (uttales potsin) er veldig franskkanadisk og noe av det beste vertsforeldrene mine vet. Siden denne bloggen er på norsk og de ikke kan forstå hva som står her, så kan jeg være ærlig og si at dette er noe av det ekleste jeg har smakt i hele mitt liv! Store pommes frites dekket med poutine-saus (en slags brun saus, vet ikke helt hva det er) og store osteklumper. Dere kan jo selv se på bildet hvor deilig det ser ut. De selger det på alle gatekjøkkenene her, til og med McDonald’s, og det er veldig populært. Vertsforeldrene mine sier at de selger det i skolekantinen også, men det har jeg vanskelig for å tro på. Jeg mener, bare se på dette bildet!
Iskrem
Vertsfamilien min snakker hele tiden om Dairy Queen, en iskremkjede som er overalt her. De skulle vise meg den for noen dager siden, men da vi kom dit var det et helt fotballag i køen foran oss. Så, i stedet for å vente i køen, kjørte vi til en annen iskrembod, La Crémière. De hadde utrolig stort utvalg der. Masse forskjellige soft ice, sorbeter og så uendelig mange smaker av vanlig is. Jeg klarte ikke å velge, så vertsmoren min foreslo at jeg kunne ta en ”piccolo”. Det var en malepalett med seks kuler, sånn at man kunne prøve litt forskjellig. Jeg hadde pistasj, kakedeig, lønnesirup, ostekake, kirsebærsjokolade og en til som jeg ikke kan komme på. Det var helt fantastisk godt alt sammen, men jeg klarte selvfølgelig ikke å spise opp, så vi kjørte hjem, puttet det i frysen, og så hadde jeg det til frokost dagen etter. Haha.

Lønnesirupiskrem, lønnesirupsmultring, lønnesirupaltmulig
Jeg skal avslutte med å skrive om lønnesirup. Det finnes nemlig ikke bare i flytende form. Lønnesirupen er overalt! Under kan dere se meg som spiser en slags lønnesirupberlinerbolle med vaniljefyll. Så som dere skjønner lever jeg et veldig sunt liv her. Jada!

À bientôt!

Mitt forste mote med Canada

2008-08-24T17:56:00.000-07:00

Heiheihei! Na er jeg endelig i lonnesirup- og hockeyland. Jeg har vaert her i to dager og har allerede sa utrolig masse a fortelle at jeg ikke kan fa plass til alt i en bloggpost. Sa forst kommer en kort oppsummering: Jeg bor hos en fantastisk vertsfamilie i en forstad 40 km utenfor Montreal. Jeg har to kjempekoselige foreldre og to nydelige sma brodre som snakker masse med meg og hele tiden skal vise meg ting. Jeg er blitt tatt veldig godt i mot og har allerede mott mange av familiens venner. Mammaen min, Joelle, er fra engelsk Canada, sa bade hun og guttene snakker flytende engelsk. Pappaen er en separatist fra Quebec og snakker ikke like bra engelsk, men han kan ganske mye. Jeg har altsa ikke lert sa mye fransk enda, men pa fredag begynner jeg pa fransk skole, sa da haper jeg at jeg far lert mer av spraket. I dag var vi pa walmart og handlet inn til skolestart. Vi hadde en liste med utstyr som var nodvendig i hvert fag, og det var veldig mye som trengtes. For eksempel kjopte vi 600 linjerte ark, og jeg tror ikke jeg har brukt sa mange ark pa hele ungdomsskolen og videregaende til sammen! Men alt er veldig billig her sammenlignet med Norge. Joelle sier hele tiden oh, so you think this is cheap? just wait till we are in the states! Haha. Men alt dette skal jeg skrive mer om senere.

Na skal jeg fortelle om da vi kom til Canada. Reisen gikk veldig fint. Vi var atte jenter som dro fra Norge til Quebec, og det var veldig hyggelig. Vi motte opp pa Gardermoen kl 8 om morgenen fredag 22. august, og sa gikk flyet kl 12. Vi floy forst til Heathrow, og jeg hadde gledet meg til a se loveactually-flyplassen, men det var en stor skuffelse. Sukk. Vi ventet i fem timer og sa gikk flyet til Montreal. Det var veldig rart a tenke pa at vi dro fra Norge og Europa og at vi ikke skulle komme tilbake for om nesten et helt ar. Men det var enda vanskeligere a forestille seg hva jeg dro til, og jeg hadde ingen ide om hva som skulle skje nar vi landet i Montreal.

Det som skjedde var at jeg nesten ikke slapp inn i landet og ble truet med a bli sendt tilbake der jeg kom fra. Vi var nemlig pa immigrasjonskontoret pa flyplassen, og jeg viste papirene jeg hadde fatt fra AFS. Mannen som skulle vurdere det sa these are not the right papers. Jeg ble veldig forvirret, for jeg hadde jo akkurat de samme papirene som de andre fra Norge og det gikk fint for alle dem. Sa jeg provde a forklare det og sa what can I do? Men han bare sa surt pa meg og sa at its you who are trying to get into this country, not me, so thats your problem and next time you have to be prepared. Jeg var veldig sliten etter den lange reisen og a sta der med en som var sa unodvendig slem mot meg, og prove a vere hyggelig tilbake mens jeg provde a overbevise ham om at jeg hadde en skoleplass i Quebec, ble litt mye for meg, sa jeg begynte a grate. Det var helt forferdelig og veldig pinlig a sta der foran hele koen og grine sann, men alle jeg reiste med var veldig snille og trostet meg, og til slutt ordnet det seg med immigrasjonskontoret ogsa. Etterpa kom to kjempesnille damer og ga meg vann og kleenex, det hjalp veldig. Jeg er kjempetakknemlig. Sa da vi endelig kom inn pa flyplassen var bagasjekarusellen sluttet a ga. Koffertene vare sto ved siden av, men ikke alle sine. Sa de matte ga for a lete etter de, mens jeg og noen andre gikk ut for a si til AFS-representantene pa flyplassen hva som hadde skjedd siden det tok sa lang tid. Da hadde det gatt to timer siden flyet landet. To timer!

Vertsfamilien min hadde ikke anledning til komme og hente meg, sa jeg ble tatt i mot av en god venn av de, Jean-François (eller Jeff som han kalte seg). Vi kjorte hjem til ham og jeg fikk en kopp te og en appelsin som var kjempegod. Etterpa sa vi pa OL (alle er helt gale etter det her, Canada har visst 19 medaljer, jeg vet ikke om det er mye, men det hores mye ut i alle fall), og sa viste han meg gamle fotoalbum, de var kjempefine. En eller to timer etterpa kom Alain og Joelle og kjorte meg hjem. Da hadde jeg vert oppe i 24 timer (minus litt soving pa flyet), sa det var veldig deilig a legge seg i den nye sengen min og sove.

Det samme har jeg tenkt a gjore na, for alle andre i huset har lagt seg og jeg begynner ogsa a bli ganske trott. Jeg skal prove a skrive igjen snart, og forhapentligvis kan jeg bruke min egen pc da, sa jeg kan skrive med ae, oe og aa. Ha det bra sa lenge!

Bon nuit.

Siste kvelden

2008-08-20T14:42:00.000-07:00

Nå er det den siste kvelden hjemme i Bergen. Vi har spist god middag med familien, og etterpå pakket jeg ferdig, med god hjelp av mamma. Det ble 22,2 kg til slutt. Men det skal nok gå fint. Jeg tror kanskje den øvre grensen er 23 kg, ikke 20. Håper det.

Dette har vært en ganske merkelig dag. Jeg har hatt mange å si ha det til, både gode venner og mer random bekjente som jeg har truffet i byen. Det har vært koselig og trist på samme tid å møte alle og ta farvel. Men for å være helt ærlig, så klarer jeg ikke å se for meg hvor lenge jeg egentlig skal være vekke. Det føles rart og uvirkelig at jeg ikke kommer til å se dere igjen på et år. Elleve måneder, det er lengre enn jeg noensinne har vært borte fra Bergen og venner og familie før. Det har ikke helt gått innover meg at om noen dager så sitter jeg der i en annen familie som snakker et språk jeg ikke forstår, og prøver å passe inn. Men den tid, den sorg (og glede).

I går hadde jeg avskjedsmiddag her hjemme. Det var veldig hyggelig, og jeg innså hvor heldig jeg er som har så fine venner! Jeg er veldig glad i dere alle sammen og kommer til å savne dere masse!

Nå skal jeg straks legge meg, må opp tidlig i morgen, for mamma og jeg skal ta toget til Oslo kl 8. Så går flyet fra Gardermoen på fredag morgen. Vet ikke når jeg får skrevet igjen, men ha det fint så lenge! Klem fra Runa.

test

2008-08-14T00:57:00.000-07:00

Hei hei!
(Jeg har aldri blogget på blogspot før, så dette innlegget er bare en test for å se hvordan det blir.) Denne bloggen har jeg opprettet for å fortelle om hvordan det går som utvekslingselev i Quebec, Canada. I dag er det akkurat en uke til jeg reiser fra Bergen. Jeg er veldig spent og litt nervøs, men mest av alt gleder jeg meg. Skriver mer senere, det har jo ikke begynt ennå.
Hej då!